Ja, då var det begynt en ny uke igjen! Må bare si at skole blir verre og verre for hver uke som går.. No har det vel kommet til det stadiet kor eg virkelig må kjempe for å ikkje stryke noen fag! Å i følge karakterene har ikkje det gått bra så langt. Eg stryker to fag for øyeblikket, matte (noe som burde være helt ufårståelig, der skal eg jo være god:/) og tysk! Tysk e vel fordi at tysken her e veldig kjedelig, og irriterende. Læreren kan egentlig ikkje tysk, men de gangene eg har prøvd å rette hon så e det like før hon sender meg til kontoret, så eg har sluttet med det. Men læremetodene e jo også helt idiotiske, så skjønner godt at amerikanere ikkje kan andre språk enn engelsk! Det e veldig lavt nivå av tysk, det høyeste de har her riktignok, men eg kan det meste fra før, noe som gjør det litt kjedelig. Men det trengs for å kunne gå videre i Norge, et år til med tysk mener eg:p
Så med andre ord eg e litt skolelei kan du si.. Eller "seniority" som de kaller det her borte, den som skjønner det då:/ hhaha

Helgen gikk hvertfall forbi, litt mislykket må eg si. Både fredag og lørdag satt eg egentlig sammen med en gruppe venner uten helt å vite ka vi skulle finne på. Det hadde jo selvfølgelig vært mye enklere, kan huske de kveldene vi kjedet oss, så ville vi funnet på nokke å gjøre! Normalt så innebar det enten å gå rundt i olsvik eller å dra inn til byn, kanskje på kino! Her e det "Wanna watch a movie?" eller "wanna play guitar hero?" det går mest i..
Til alles lykke ble faktisk helgen litt forlenget. Mandag våknet eg opp til snøstorm og nyheten om at skolen var avlyst og at vi endelig hadde fått en snødag:D Noe alle har snakket om og savnet hele vinteren! Må si det var litt gledelig for meg og å bare sove videre mandagsmorning, uten å tenke på skole! Det ga meg også en utmerket anledning til å catche opp på ting som skjer hjemme i norge. Satt på msn med diverse folk hele dagen, utrolig deilig.. Fikk også snakket med noen eg ikkje har snakket med på leeeenge! Kjenner at eg savnar folket hjemme litt no altså! Men det e jo helt totalt på trynet alt dette altså. Først forrige sommer, så måtte eg forlate alle de beste vennene mine i livet, begynne helt på nytt! Men så har eg faktisk fått noen utrolige vennskap her borte og, og no igjen om halvannen måned forlater eg de, vitende om at JA, eg har fått nye venner, men når skal eg få sett de igjen!??
Vanskelig å sette ord på dette så eg lar en an forklare ka eg følar og ka som skjer oppe i hodet mitt! Fikk dette i mailen i dag:

THE GOLDEN YEAR
A year has past and now we stand on the brink of a returning to a world where we are surrounded by the paradox of everything and yet nothing being the same.
In one month we will reluctantly give our hugs and, fighting the tears, say goodbye to people who were once just names on a sheet of paper to return to the people we hugged and fought tears to say goodbye to, before we ever left.
We will leave our best friends to return to our best friends.
We will go back to the places we came from and go back to the same things we did last summer and every summer before.
We will come into town on that same familiar road, and although it has been months, it will seem like only yesterday.
As you walk into your old bedroom, every emotion will pass through you as you reflect on the way your life has changed and the person you have become.
You suddenly realize that things that were the most important to you a year ago, don´t seem to matter so much anymore, and the things you hold highest now, no one at home will completely understand.
Who will you call first?
What will you do your first weekend at home with your friends?
Where are you gonna work?
Who will be at the party on Saturday night?
What has everyone been up to in the past few months?
How long will be before you acctually start missing people barging in without calling or knocking? Then you start to realize how much things have changed, and you realize the hardest part of being an exchange student is to balance the two completely different worlds you now live in, trying desperately to hold on to everything while trying to figure out what you have left behind.
We now know the meaning of true friendship.
We know who we have kept in touch with over the past year and who we hold dearest to our hearts.
We've left our worlds to deal with the real world.
We've had our hearts broken, we've fallen in love, we've helped our best friends overcome boyfriends, depression, stress, and death.
We've lit candles at the grotto and we've stayed up all night on the phone just to talk to a friend in need.
There have been times when we've felt so helpless being hours away from home when you know your family or friends needed you the most, and there have been times when we know we have made a difference.
A month from now we will leave. A month from now we will take down our pictures and pack up our clothes.
No more going next door to do nothing for hours on end.
We will leave our friends whose random emails and phone calls brought us to laughter and tears this summer, and hopefully years to come.
We will take our memories and dreams and put them away for now, saving them for our return to this world.
A month from now we will unpack our bags and have dinner with our families.
We will drive over to our best friend's house to do nothing for hours on end.
We will return to the same friends whose random emails and phone calls have brought us to laughter and tears over the year.
We will unpack old dreams and memories that have been put away for the past year.
In a month we will dig deep inside to find the strength and conviction to adjust to change and still keep each other close.
And somehow, in some way find our place between these two worlds.
In a month....are you ready?'

Eg e ikkje klar tror eg.. Då når eg hadde familien over fikk eg jo en liten forsmak på ka som venter meg, men eg tror liksom ikkje det blir det samme! No var de på bortebane, det var liksom min plass som eg visste.. Eg som viste kor de skulle gå kor de skulle kjøre! Når eg kommer hjem e det eg som e fremmed, eg som må justere verdier eg har tanker eg har, kosn eg lever, ka eg spiser, kem eg henger med, kem eg skal like å kem eg skal hate!
Det blir spennende og skremmende! Det var lettere tror eg hin veien, for då hadde eg ingen aning ka eg gikk til, men eg var klar for det! No vet eg på en måte ka som venter meg, og det e en grugledende følelse som ligger inni meg no
Det blir sykt hardt å reise fra alle her, å believe it or not, Brookings har eg blitt ganske glad i.. Også på den andre siden, eg e syyykt spent på kosn det blir å komme hjem, har ting forandret seg? har folk forandret seg?
Det blir rart og gøyt og fryktelig og gledesfullt og pinefullt, alt på samme tid, alt på samme dag! Å eg vet ikkje om eg klarer å takle alt det samtidig.!
Eg har fått så mye fra dette året, samtidig som så utrolig mye har blitt tatt fra meg! Kanskje eg får noe av det tilbake, kanskje noe e borte for alltid. Som hon eller han sa der oppe (tror nok det var en hon, såpass dypt at en gutt nesten ikkje hadde klart å tenke seg fram til noe sånt) eg lever i to forskjellige verdener, og det blir vanskelig å kombinere de inn i et liv!

Glade i dokkar alle sammen<3<3
Stor klem fra einar!:)